Stedsspesifikke tekster er ment å oppleves på et bestemt sted. Poeten benytter seg gjerne av omgivelsene på stedet under planleggingen og skrivingen. Stedet er ikke tilfeldig, det er hovedelementet i skapelsen og formidlingen av verket. Denne metoden er ikke ny, den er bl.a. formet av 1950- og 60-tallets «Happenings», løst oversatt til «Hendelser», der poeter, dansere, skuespillere, musikere og andre fremførte helt eller delvis improviserte verk på uortodokse lokasjoner. 


Å plassere kunst og kultur utenfor tradisjonelle rammer for formidling, omformer opplevelsen av sfæren, så vel som opplevelsen av verket.
​

Lokal historie

Vi kan ta for oss en av de mange snublesteinene i Oslo. Disse er minnesmerker etter ofrene for nazismen under andre verdenskrig, og gir informasjon om hver enkelt person det er lagt stein for. Ved Idunsgate 2 finner vi Lise Levin.

På snublesteinen hennes står det

Her bodde Lise Levin
Født Schuster
Fødselsår 1896
Deportert 1943
Auschwitz
Drept 3.3.1943


Dette er ikke hele Lises historie. Vi lærer f.eks. ikke om hennes yrke, hun var syerske. Snublesteinen forteller ikke at Lise forsøkte å flykte til Sverige, men ble stoppet på grensen. Vi kan ikke lese at hennes ektemann, Karl, ble drept året før. Eller at deres fire døtre lyktes å flykte til Sverige. Men i møte med snublesteinen blir vi bevisst hennes navn og minne. Lise påvirker oss når vi snubler over minnesmerket hennes. Teksten knytter leseren til et levd liv, på stedet. Teksten bringer fortidens hendelser inn i samtiden vår. Dette er en måte å tenke på det stedsspesifikke. 


Å løfte blikket

Mange bygg i Oslo har plaketter som sier noe om byggets bruk og historie. Eksempelvis den gamle brannstasjonen på Grønland, nær Botsparken, der det nå ligger et Kaffebrenneri. Dette er ikke bare historieformidling, men stedets identitet. Når vi beveger oss rundt på et området, kan vi se etter plaketter og stedsnavn, vi kan observere mennesker som oppholder seg der, hva de gjør, hva de snakker om, vi kan se etter detaljer, løfte blikket og lete etter informasjon fra ulike vinkler. Vi kan spørre oss selv: 


Hva har denne plassen å tilby? Hva sier arkitekturen til oss? Hva kan ha hendt her? Hva kan hende her? Hvilke historier lever i lufta, i arkitekturen, i gatenavnene? Hvilke historier er glemt og kan gjenfinnes? Fra hvilket perspektiv kan vi se omgivelsene? Fra hvilket perspektiv kan vi formidle det vi finner? Hvem kommer til å komme i kontakt med verket vårt? Hvordan påvirker teksten omgivelsene? Hvordan påvirker omgivelsene teksten?


Det stedsspesikke verket er «her» og ingen andre steder. Det sier til publikum at «det er her det skjedde. Og derfor er det er her det skjer nå. Du er på rett sted». Dette gjør teksten til noe nært, noe som kun deles med dem som er på stedet her og nå, samtidig som det vitner om at andre har vært her før oss. Andre har opplevd dette stedet, har gjort og sagt ting her, har jobbet her, har stiftet familie her, har mistet kjære her, har kranglet høylytt her, har bedt om unnskyldning og gjort opp for seg, og har gått bort her. Det stedsspesifikke, selv om det oppleves som nært og personlig, knytter oss også nærmere andre mennesker.


Å navigere omgivelsene

Har du vært på en pilgrimsferd? Dette er stedsspesifikke opplevelser der den reisende er ment å minnes en hendelse knyttet til sin tro, og samtidig, hvis hen er heldig, oppdage noe nytt i en selv. Buddhismen har bl.a. Bodh Gaya, der Buddha oppnådde opplysthet under et bodhi-tre. Kristendommen har mange steder knyttet til Jesu fødsel, liv, korsfestelse og død. Hinduismen har utallige steder knyttet til hendelser i ulike guddommers liv, ofte elver, fjell eller hellige byer. Islam har Hajj, pilgrimsferden muslimer er tildels pålagt å gjennomføre minst en gang i sitt liv. Fordelen med pilgrimsferder er at den reisende gjør mye av arbeidet før hen drar, altså å sette seg inn i hvorfor hen reiser dit, og det er i tillegg en opplevelse som deles med andre likesinnede. Fellesskapet og personlig tro eller tilknytning styrker og opphøyer opplevelsen. 


Reisen kan også være en sentral del av prosessen til det stedsspesifikke verket. Vi kan navigere omgivelsene våre på ulike måter, det finnes ingen fast oppskrift, det er ingen piler vi alle følger fra A til B. På et vis er alle historier som kart, der hendelser skjer i en bestemt rekkefølge for at leseren skal kunne følge historien. Men stedsspesifikke tekster oppleves som enkelthendelser av tilfeldige forbipasserende. Derfor er dikt mer egnet, enn si en roman, om hvert kapittel skulle vært knyttet til et bestemt sted. Skulle det vært slik at verkene måtte oppleves i en satt rekkefølge, måtte i så fall publikum få utdelt et kart med nummererte steder å besøke. Dette er ikke poenget med denne øvelsen. Vi skal ikke konstruere en slags orienteringsløype. Opplevelsen som publikum har av omgivelsene er ikke-lineær, og deres egne historier er med på å forme inntrykket de får av teksten. Som nevnt, omgivelsene former også teksten, samtidig som teksten former omgivelsene. Som eksempelet med snublesteinen til Lise, blir leserens verden større. Nye verdener blir bygget i publikums hoder, i løpet av lesningen. Korte tekster, som dikt, etterlater rom til leserens- og omgivelsenes egne narrativ. Historien blir til i møtet mellom de tre. Verket krever deltakelse fra publikum, som fyller teksten med ny mening. Teksten, leserens erfaringer og sinnstilstand, så vel om omgivelsene der og da, overlapper hverandre, og noe nytt oppstår.


Et uventet møte med litteratur

Det vakreste med stedsspesifikke tekster er kanskje det offentlige aspektet og tekstenes rekkevidde. Det er ingen regler for tekstens struktur, form eller formidling. Verket er friere enn innenfor etablerte rammer. Som poet kan du nå frem til helt nye lesere og publikummere, grunnet verkets uovertrufne tilgjengelighet. Mennesker som aldri før har lest en diktsamling eller funnet seg til rette innenfor veggene til en etablert kulturinstitusjon, får presentert et verk innenfor en ramme som er kjent og komfortabel. Ofte deres lokalmiljø. Verket omformer samtidig det vante til noe nytt. Lokalbefolkningen som bor i nærheten, eller noen som går denne veien til- og fra skole eller jobb, kan dras ut av hverdagsrutinen sin og inn i en annen verden, skapt av noen de aldri har møtt. 


En publikummer som ofte leser tekster mellom to permer, eller besøker litterære institusjoner og scener, får også en helt ny opplevelse av møtet med litteratur gjennom det stedsspesifikke. Disse offentlige verkene er uventede, de oppdages gjerne uten forvarsel. I offentligheten er vi vandt til at de som snakker til oss ønsker å selge oss noe, enten gjennom reklameplakater, butikkskilt eller gateselgere, mens stedsspesifikke verk er ikke ute etter et salg. Isteden ønsker verket å gi oss noe. Dette er selvfølgelig mer kjærkomment. Og leseren vil kanskje oppleve det som at verket er laget spesielt til dem, og føle seg takknemlig. Kanskje vil leseren komme på noe eller noen, og påvirkes til å ta kontakt med en venn, kjæreste eller et familiemedlem som hen ikke har snakket med på land tid. Kanskje vil teksten få leseren til å ville diskutere innholdet med andre. Dette er en stor del av hensikten; altså å skape samtaler og motvirke isolasjon. Men om så verket kun blir med leseren hjem i tankene, uten å deles videre, kan opplevelsen av teksten få leseren til å føle seg mindre alene. 

​
Kreative prosesser

Vi blir ofte fortalt at kreativitet kommer innefra. At den skapende må søke innover i seg selv, finne noe i mørket, hente det frem og holde det opp mot lyset, slik at publikum kan se det. Med stedsspesifikke verk snus denne myten på hodet. Vi oppsøker omgivelsene og observerer dem med interesse, vi benytter alle sansene våre for å finne historiene og ordene. Vi formidler opplevelsen av stedet til et publikum som befinner seg på det samme stedet, vi samtaler med omgivelsene og leseren. Det er en ærlighet, noe direkte og utilslørt, i denne prosessen.


Gjennom kurset vil du, som deltaker, bli bedt om å jobbe på forskjellige måter. Du vil bli bedt om å hente inspirasjon fra objekter på stedet, inkludert lyder eller lys og skygger. Du vil bli bedt om å oppsøke og finne spesifikke og begrensede vinkler, beskrive pågående aktiviteter, tjuvlytte til samtaler, lære om stedets historie og kartlegge reiseveien din til stedet. 

​